Krigen mot narkotika er over. Narkotikaen vant. (Nils Christie og Kettil Bruun: Den gode fiende, 1986. Les den.) Stadig flere land velger å lette trykket mot stoffbrukerne. Pengene som politi, rettsvesen og fengselsvesen sparer, kan bedre brukes til forebygging av uansvarlig omgang med narkotika og til behandling av dem som havner i problemer med stoffer.
Boka "Mellom alle stoler" handler om narkomane i Norge som faller utenfor behandlingstiltakene. Siden boka ikke kan kjøpes lenger, legges den hermed på nettet. Dessverre er situasjonen for dem boka handler om, ikke endret vesentlig siden den utkom i 2008..

Siden mennesket oppdaget gjæringsprosessen, har vi drukket alkohol. Bruken av narkotika er trolig mye eldre. Cannabis, opium, koka, fleinsopp og hallusinogene kaktus m. fl. har vært brukt rituelt, medisinsk og rekreativt i årtusener.  For 100 år siden, da heroin og cannabis kunne kjøpes reseptfritt på apoteket, var bruken av narkotika ikke regnet som et problem.

http://www.narkorealisme.com/download/Cannabis-annonse.pdf

Hvorfor har vi langt flere "misbrukere" i en verden der narkotika er forbudt og politiet jakter stoffbrukere, enn den gang det var tillatt?

I dag vet vi at barn som vokser opp i familier som ikke fungerer, bærer med seg en følelse av tap og skyld. Noen av dem utvikler hat mot samfunnet som systematisk har fått dem til å føle seg underlegne. Selv om vi mener å leve i verdens beste velferdssamfunn, oppdager vi ikke eller ignorerer signalene fra disse barna når de behøver hjelp.

Når de blir større, oppdager mange at narkotika kan dulme de psykiske smertene, og ender i verste fall som narkomane. Da jager vi dem som forbrytere.

Andre, gjerne de mer velfungerende, bruker stoffer for nytelsens skyld. Langt færre av dem havner i problemer på grunn av stoffer. Jevnfør politiets overveldende fokus på stoffbrukere fra underklassen.

Jeg har som journalist i en årrekke interessert meg for disse tingene. I tillegg til boka som ligger på denne hjemmesiden, har jeg skrevet en lang rekke artikler om temaet. Noen av dem ligger under fanen Artikler, flere vil komme til etter hvert.

Jeg vil aldri kunne forstå fullt ut hvordan det er å være rusavhengig. Derfor vil man noen steder i tekstene støte på mine egne fordommer og manglende erkjennelse. Jeg ber om overbærenhet med dette, og håper leseren med et åpent sinn vil prøve å overvinne sine egne fordommer.

En av de hyppigste innvendingene fra stoffbrukere som møter behandlingsapparatet, er nettopp at de ikke blir forstått, at andre hele tiden vet hva som er best for dem, uansett hva de selv sier.

-Det er for mange som "vet" hva misbruk handler om, uten å ha prøvd det selv. Man anser at hjernen deres er "kidnappet" av stoff, slik at de ikke lenger kan ta ansvar. Derfor er det ingen grunn til å snakke med dem. I stedet for å føre en politikk som minsker lidelse, prøver vi å frelse dem. Slik fører vi en kontraproduktiv politikk som fører folk lenger ut i misbruket, sier den svenske sosiologiprofessoren Ted Goldberg.

I Norge er vi forhåpentligvis på vei vekk fra denne tilstanden, i takt med den voksende offentlige debatten om uverdige forhold i rusomsorgen. Stoltenberg-utvalgets rapport som var ute på høring nylig, vil kanskje føre til en konstruktiv prosess:

http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/pressesenter/pressemeldinger/2010/Bedre-tilbud-til-hjelpetrengende-rusmiddelmisbrukere.html?id=608655

Det kan imidlertid ta tid. Vi befinner oss fortsatt i ”war on drugs” – krigen mot narkotika som ble erklært av FN i 1960 og president Nixon i 1970, og siden har kostet ufattelig mye lidelse og død over hele verden.

FNs verdenstoppmøte om narkotika i Wien i 2009 vedtok en ny tiårsplan med fortsatt krig mot de kriminelle kreftene som har vokst seg sterkere enn noen sinne på grunn av krigen mot narkotika. Dessuten blokkerte USA, Russland og Japan et forslag fra EU m.fl. om å få begrepet harm reduction – skadereduksjon – inn i den nye tiårserklæringen. At FN i dag støtter skadereduksjon, gjør ikke situasjonen mindre tvetydig

Skadereduksjon er vitenskapelig anerkjente metoder for å minske skadene ved stoffbruk. For eksempel: Rent utstyr til brukerne eliminerer smittespredning av hiv og hepatitt C fra felles sprøyter.  Metadon, buprenorfin eller legeordinert heroin motvirker kriminalitet og overdosedødsfall, og skaper mulighet for bedre helse og livskvalitet for den narkomane. I Stockholm koster en brukt sprøyte gjerne 150 kr.

I en rekke land er skadereduksjon rimelig ukontroversielt i dag. Men i noen land kolliderer skadereduksjon med tankegangen hos moralister: Stoffbrukere er syndere som skal straffes. Fortsatt argumenterer maktfulle kretser i Norge for nulltoleranse og at ”rusfri” behandling er eneste veien fram.  Mange med behandlingskrevende stoffproblemer kjemper forgjeves for å få hjelp. Et utstillingsvindu for konsekvensene av denne politikken er Plata i Oslo: 
 
http://www.youtube.com/watch?v=Auozi7WiaG0

Narkotikabruk er som regel en forbrytelse uten ofre – bortsett fra at bruk kan bli til misbruk og at misbrukerne blir avhengige og i verste fall gjør skade på seg selv. Da kan noen finne på å gjøre skade også på andre, for å skaffe penger til stoffer.  Nulltoleranse eller ei, de som ønsker å bruke stoffer, vil uansett få tak i dem.  Det er et grunnvilkår i et kapitalistisk samfunn.

Les en fyldigere introduksjon til hjemmesiden her:

http://www.narkorealisme.com/artikler/artikel.aspx?id=5

oppdatert: 30-01-2014
 
[Copyright © 2010 Ole Martin Larsen]   Login